I 1955 laget Ivo Caprino og hans stab kortfilmen "Den standhaftige tinnsoldat". Den var laget til H.C. Andersens store 150 års jubileum det året og hadde premiere i Andersens fødeby Odense. I Danmark vakte det stor oppmerksomhet at jubileumsfilmen ble laget av et norsk selskap. På bakgrunn av filmen skrev Piet Hein i sin tid et eget hyllingsdikt til Ivo Caprinos ære.

Det var engang en gammel tinnsmed som satt og støpte tinnsoldater. Men så hadde han ikke tinn nok til den siste soldaten, og så ble den støpt med bare ett ben.

Sammen med 24 andre tinnsoldater ble han lagt i en eske som en liten gutt fikk i presang. Gutten satte soldatene opp på et bord hvor det stod mange andre leker fra før. Den enbente tinnsoldaten fikk øye på en liten nydelig danserinne som sto på ett ben. Han trodde hun bare hadde ett ben som ham, og ble straks forelsket i henne.

Så la han seg bak en eske og stirret henført på henne. Da klokken slo tolv om natten, begynte alle lekene å leke. Med ett for et troll opp av en eske og truet soldaten fordi han så på den skjønne danserinnen.

Den neste morgenen satte gutten tinnsoldaten bort i vinduskarmen. Plutselig gikk vinduet opp og soldaten falt på hodet ned i gaten. Et par gategutter fant ham, satte ham opp i en papirbåt og lot ham seile nedover rénnestenen. Tilslutt endte seilasen ut i sjøen hvor papirbåten sank og soldaten med. Da tenkte han på den nydelige danserinnen som han aldri mer skulle se.

Soldaten lå inne i magen på fisken en tid, men plutselig ble det ganske lyst. Fisken var blitt fisket, solgt på torget og havnet akkurat i den samme stuen hvor de andre lekene og den deilige danserinnen sto. Av én eller annen grunn, kanskje var det trollets skyld, tok gutten og kastet tinnsoldaten inn i kakkelovnen.

Men samtidig for en dør opp, vinden tok fatt i danserinnen og så fløy hun rett inn i ovnen til tinnsoldaten. Neste morgen fant tjenestepiken et skinnende tinnhjerte i asken og en liten paljett, men den var brent kull sort.