Norge forspilte en stor sjanse, mente Dagbladets Arne Hestenes da Veslefrikk med fela ikke ble sendt til filmfestivalen i Cannes i mai 1952. Senere samme året skulle filmen vinne 1. pris på barnefilmfestivalen i Venezia. "Den nye kunstarten måtte til Italia før det ble virkelig sus og brus i laurbærene" skrev Arne Bang Hansen den gang.

Da Ingmar Bergman flere år senere besøkte Caprinos filmstudio ba han om å få nettopp denne filmen til sin private filmsamling. Filmen var den først Caprino laget basert på norske folkeeventyr. Det hadde ingen gjort tidligere. Et morsomt poeng er at Ivo Caprinos berømte oldefar, Hans Gude, i sin tid også illustrerte de norske folkeeventyrene.

I biografien Ivo Caprino! - Et portrett av Askeladden i norsk film skriver Per Haddal blant annet om "Veslefrikk med fela";

Det er fristende å se «Veslefrikk med fela» som en slags programerklæring fra den unge filmentusiasten som nå er i ferd med å gjøre det nye mediet til sitt. Kanskje utspilte denne ouverturen seg, sett og hørt slik, mest på det ubevisste plan.

Eventyret handler om unggutten som tjener tre år i lensmanns-gården. For det får han tre skilling. De tre skillingene gir han god-hjertet til tre fattigmenn han møter. Men til gjengjeld får han gaver og gode egenskaper som belønning. Og med disse gavene overvinner han alle vanskeligheter. For Veslefrikk er så dyktig med fela at alle blir glade når han spiller opp. Det må være et fint mål å strekke seg etter for den som har oppdaget en uttrykksform som passer ham - og som finner stor glede i utforskningen av den.

Men eventyret sprenger rammen for en slik tolkning, for Veslefrikk sørger for at folk blir glade, enten de vil det eller ei. Enkelte danser seg til og med nesten til døde. Og Caprino tok neppe sikte på å lage en så god film at det skulle få dødelige konsekvenser for tilskuerne.

Gjenngitt med velvillig tillatelse av .